Var det ikke gøyt å være russ?

Ja, nå er snart russetiden over igjen. Like fort som den begynner så forsvinner den - alle de 40 000 uniformerte ungdommene som har herjet landet de siste 2,5 ukene, vil igjen gå tilbake til normal oppførsel og (forhåpentligvis) flytte fokus til de avsluttende eksamnene. Var det ikke en herlig tid? 3 uker uten grenser og med tilnærmet sammenhengende festing. 3 uker der klasseskillet opphørte og vi ble en enhet på, i mitt tilfelle, ca 120 stykker. Enkelte ble selvfølgelig tettere knyttet enn andre, men alle ble en del av noe større. I tillegg var det et visst fellesskap med russ fra andre skoler, og kortvarige bekjentskap ble knyttet både her og der.
Vi kunne stort sett gjøre som vi ville, vi var jo tross alt russ. Aldri tidligere i livet, og aldri senere i livet, har muligheten vært større til å gi den frie vilje fritt utløp, samtidig som viljen også er mer fastlåst enn noengang ellers. Du kan gjøre som du vil, du er jo tross alt russ, men du må samtidig være en russ og ikke bare se ut som en. Det stilles visse krav, og det er svært lett å bli stigmatisert.
Hvis du takler dette på rett måte og ikke har skyhøye forventninger, som flere dessverre har, er det noe som vil dytte deg opp på de høye toppene, og ikke ned i de dype dalene. Det er når samholdet er sterkest at det også er verst å stå utenfor. Russetiden er så unik at alle bør få muligheten til å oppleve den.
Det eneste negative jeg kan huske var at jeg var kraftig forkjølet 4-5 dager i mai, og hva betyr en slik detalje i en sådann stund? Av en eller annen merkelig grunn var praktisk talt hele klassen forkjølet samtidig, og jentene var verre enn guttene. Hva kan grunnen til denne epidemien ha vært mon tro?

Håper alle landets russ har hatt 18 fantastiske dager, og at de kommende 2 døgnene vil bli en flott kroning av en utrolig 3 ukers periode. (I slike tilfelller er det bare å strø om seg med vidunderlige adjektiv, de er rett og slett de eneste ordene som duger.) La oss også be værgudene om oppholdsvær i denne perioden. Vi vil jo ikke at all varmen skal bli borte for tidlig, vil vi?

Er puppene hennes OK?

For en ukes tid siden startet russen 2007 årets feiring. Fra et par av bilene har jeg hørt en sang som dere sikkert har hørt noen ganger i det siste: den fantastiske Lene Alexandra med "My Boobs Are OK". det er helt uforståelig for meg hvordan denne sangen klarer å selge så mye som den gjør. Teksten er helt elendig, melodien er enkel og hun synger dårligere enn gjennomsnittet. Hvordan hun høres ut live tørr jeg ikke tenke på engang. Alikevel har hun lagt seks, eller sex som hun sikkert sier, uker på VG-Listen med sex-te plass som høyeste plassering. Er det utseendet hennes som gjør det da? Jeg synes ikke hun er flott nok til å kunne forsvare en 14. plass på ukens liste, men så er heller ikke VG-listen en Missekåring, eller i hennes tilfelle en Glamourmodell-/pornokåring.
Noen vil sikkert si at jeg ikke må ta henne alvorlig, det er tross alt en parodi hun fremfører, men dette har vi hørt før. Blond og dum med store pupper er ikke noe nytt, og dersom man skal ligge på et lands offisielle hitliste med en parodi, må man i alle fall være morsom, eller tilføre noe nytt. Dette er hun langt i fra å klare.
Teksten blir ikke bedre av at dersom man søker på "My boobs are OK lyrics" på Google, så klassifiserer Google 2 av de 3 øverste resultatene som "resultater som kan skade datamaskinen din", altså websider som installerer spionprogramvare.
Kan det være videoen da? Av en eller annen grunn er den vist mer enn 1 000 000 ganger på YouTube. Uansett hva man er interessert i (pupper, musikk, parodier) så finnes det mange mye bedre alternativ på nettet.
Noe hun derimot kan være fornøyd med er at glamourmammaen hennes, Aylar, ikke kom inn på VG-listen. Om det er en prestasjon å slå Aylar tror er en annen diskusjon..

Til tross for sangens og Lene Alexandras mange mangler tar jeg meg av og til i å nynne på sangen. Hvorfor? Fordi refrenget er enkelt og rytmen er fengende. Kan dere tilgi meg?

Kroppsfinter & Øyekontakt

Da jeg var på vei til busstasjonen i forrige uke rundet jeg en 90 graders sving og så en kvinne i begynnelsen av 20 årene komme rett mot meg. Vi var ca 15m fra hverandre og begge hadde det travelt, så avstanden krympet fort. For å ikke gå rett på henne gikk jeg litt til høyre, imidlertid gikk hun til den samme siden. Avstanden minket fortsatt raskt og jeg svingte til venstre igjen, dessverre skiftet hun også retning og vi var atter en gang på kollisjonskurs. På dette tidspunktet var det kun noen få meter mellom oss og jeg bestemte meg for å holde samme retning, slik at ikke begge skulle bytte igjen. Hun må ha tenkt nøyaktig det samme, for hun fortsatte rett mot meg. Vi gikk som sagt fort begge to, så plutselig begynte vi å få panikk. Man kan jo ikke akkurat gå rett på folk, så jeg gjorde et raskt utfall mot høyre, venstre, høyre. Skulle tro vi spilte fotball og jeg prøvde å lure henne med en kroppsfinte. Hun fulgte meg som en skygge slik en god forsvarsspiller skal, og før vi visste ordet av det måtte vi stoppe helt opp. Angrepsforsøket var misslykket. Ansiktet hennes var bare 20cm fra mitt, og vi så plutselig mer ut som et kjærestepar enn to fotballspillere. Vi så hverandre inn i øynene og smilte.
Skulle jeg kysse henne?
Tanken slo meg i brøkdelen av et sekund, men jeg kom fort frem til at det nok ikke ville vært helt passende, og jeg gikk derfor litt til venstre, hun litt til høyre, før vi gav hverandre ett siste smil og gikk fra hverandre mens skuldrene våre berørte hverandre. Tankene fortsatte å kverne i hodet mitt. Hun var ganske pen, skulle vi ha småpratet litt? Det er jo ikke sikkert hun hadde det så travelt som det som ut som, og jeg kan alltids ta en senere buss. Jeg snudde meg for å se hvordan hun så ut bakfra, og lot blikket gli fra beina og oppover: Nydelig. Akkurat i det blikket falt på hodet hennes snudde hun seg, og øyene våre møttes. Vi smilte til hverandre ett halvt sekund før jeg raskt snudde meg igjen - hun må ha skjønt hvorfor jeg snudde meg. Et øyeblikk lurte jeg på om dette var noe å være flau over - stirre på folk - men så kom jeg til å tenke på at hun hadde gjort akkurat det samme, så da måtte det vel være greit, og irritasjon ble den dominerende følelsen. Jeg skulle ha snakket med henne, skulle jeg ikke? Åpnet munnen og sagt noe, kan det være så vanskelig? Jeg ser vel neppe henne igjen, men nå vet jeg i alle fall hva jeg skal gjøre neste gang jeg havner i en slik situasjon.